Hvordan en bloggpost lærte meg å spille En Fauns Ettermiddag på en pust.

16.03.2021

Og hvordan en Facebook-video lærte meg om støtte og en Youtube-video forbedret klangen min drastisk på kort tid. The Power of Social Media som læringsplatform.

Hei du som kommer hit og leser, jeg er så glad for å se deg her! Jeg kan jo selv gå inn bakveien til websiden og se hvor mange som har vært her, statistikk mm. Utrolig motiverende for meg å fortsette skrivingen når det kommer så mange besøkende. Over 8000 lesere! Igjen må jeg si tusen, tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger jeg har fått på e-post, DM på Instagram (@eirikflute) osv. Jeg er bare glad for å kunne være til hjelp i disse virustider, og det er bare å ta kontakt via kontaktskjemaet her på siden hvis du lurer på noe, har ønsker til noe jeg kan skrive om og sånn. Ikke nøl!

 Det er to typer klassiske fløytister: de som kan spille Faunen på én pust, og de som ikke kan det.

Det er så utrolig mye snakk om det negative ved sosiale media. Hvordan det påvirker selvbildet vårt, hvordan det stresser oss å være tilgjengelig til enhver tid, hvordan dagen vår går fra pling til pling, notification til notification og hvordan vi glemmer å løfte blikkene våre opp fra skjermer. Vi ser på The Social Dilemma på Netflix og rister på hodet og sier tsk tsk, nå snurrer jorda for fort rundt seg selv og jeg vil av, ikke sant? I didn't sign up for this, riiiight? Det er lett å glemme noen ganger at platformer som Instagram, Youtube og Facebook også er helt vanvittige ressurser. Og hvis man vet hvor man skal lete så kan man finne skjulte diamanter. I denne posten skal jeg vise deg en bloggpost og en Youtube-video som har vært utrolig hjelpsomme for meg, fortelle deg om HVORDAN de hjalp meg, samt fortelle deg om en amerikansk dame på Facebook som har lært meg noe uvurderlig om støtte.

En av de mest berømte fløytesoloene i orkesterlitteraturen er åpningen på Debussys Prelude à l'après-midi d'un Faune. Når det er prøvespill til en fløytejobb i et symfoniorkester hører det til unntakene at dette utdraget ikke dukker opp på auditionrepertoaret. Det er to typer klassiske fløytister: de som kan spille Faunen på én pust, og de som ikke kan det. Jeg har inntil nylig tilhørt den siste gruppen. Ikke fordi jeg ikke har prøvd alt jeg kunne i mange, mange år ... Jeg har bare ikke hatt nubbesjangs, rett og slett. Også har jeg egentlig bare godtatt at sånn er det, tenkt at det kanskje er fordi jeg røyket sigaretter i mange år og trøstet meg med at det på ingen måte har noen musikalsk verdi å ikke ta en pust. Flere berømte fløytister tar både én og to puster i løpet av den strofen uten at noen ser ned på dem for dét, liksom. Likevel, det har gnagd litt på meg å ikke «nå opp», selv om det er en helt teit holdning å ha til problemstillingen.

Så så jeg plutselig at Just Flutes (fløytebutikk i London) delte en bloggpost via Instagram. Den er skrevet av Roderick Seed og har tittelen «Can you play it in one breath?». Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo selvfølgelig ta en kikk. Kjente helt ærlig litt aversjon siden jeg ikke hadde noen tro på at jeg skulle få til dette likevel, meeeen why not? Og dét angrer jeg ikke på at jeg gjorde! Roderick har laget flere nyttige øvelser hvor han bryter strofen ned på forskjellig vis, f.eks. holder én tone like lenge som soloen varer osv osv. 

Prelude à l'après-midi d'un faune, fløytesolo
Prelude à l'après-midi d'un faune, fløytesolo

gjør sånn og sånn med magen bla bla bla

Det avgjørende for meg dog, var tipset om å spille soloen en oktav over der den er skrevet. Jeg ville vanligvis resonnert meg fram til at å spille den oktaven over burde krevd MER luft enn slik det står, men til min STORE overraskelse kunne jeg med overskudd spille hele frasen på én pust og til og med ha luft til overs etterpå. Altså, ha-lo?! Denne oppdagelsen rystet meg skikkelig, og jeg ringte sporenstreks til min kjære mentor, Lars Asbjørnsen som underviser i fløyte på Musikkonservatoriet i Tromsø for å høre hva han tenkte om dette. Lars luftet tanken om at jeg kanskje «søler» luft ved at aperturet (=åpningen mellom leppene) mitt er for stort når jeg spiller i førsteoktaven. Og gjett om ikke dette stemte, da, folkens! Det var nå jeg klarte å knekke koden: Jeg spilte gjennom «Faunen» oktaven over, så gikk jeg direkte over til å spille det slik som det står, men med embouchuren forberedt til oktaven over, dvs. med mye, mye mindre åpning. Et voilà, Mesdames et Messieurs, så kunne jeg komfortabelt spille soloen fra Faunens ettermiddag på én pust.

Les bloggposten her: https://www.flutes.com/can-you-play-it-in-one-breath/

klangen din kommer fra rommet du står i, fra bakken, fra Moder jord

Etter dette har jeg tatt med meg oppdagelsen inn i annet repertoar jeg holder på med for tiden. Blant annet skal jeg spille André Jolivets Fløytekonsert Nummer 1 som solist med Arktisk Filharmoni i begynnelsen av juni, og dette gjør at jeg kan tørre å spille åpningen mye langsommere enn jeg kunne før uten å være redd for å ikke klare og holde frasene.

Selvfølgelig hjelper det å bruke god støtte når man skal holde laaaange fraser. For litt siden kom jeg over en video på Facebook hvor Body Mapping-guru Lea Pearson fra USA snakket om støtte på en helt fantastisk måte. Jeg er ikke HELT sikker på hvor denne videoen er, så derfor forteller jeg deg heller om hva jeg fikk ut av den enn å bruke dagesvis på å tråle gjennom Facebook etter den. Uansett, vi har jo alle hørt snakk om denne berømte støtten. Lea går bort fra å si ting som «gjør sånn og sånn med magen bla bla bla» når hun underviser i støtte. Hun snakker heller om å hente støtten fra omgivelsene, rommet, gulvet under deg. Og min versjon av dette er som følger:

Se for deg at rommet rundt deg er fullt av energier. Og jorden under føttene dine. Elektrisitet, liv osv. Så, tenk at du suger til deg energiene. Inn i kroppen din i store mengder, via gulvet, gjennom fotsålene dine og opp gjennom legger og lår og bekkenet og magen. Til slutt blir de til luftsøylen som du blåser ut og inn i instrumentet ditt. Se for deg det: klangen din kommer fra rommet du står i, fra bakken, fra Moder jord. Høres det New Age, space'a og eksentrisk ut? Jepp! Haha! Det gjør det. Men det funker! Bare prøv det og takk meg senere! ;-)

Den siste «skjulte diamanten» jeg skal tipse deg om er en Youtube-video hvor Egor Egorkin, solopikkolofløytisten i Berlinerfilharmonikerne snakker om plystretoner og hvordan å øve på dette er fordelaktig for klangen. Jeg skal la videoen snakke for seg selv, men bare fortelle deg en ting om MITT forhold til plystretoner fra før av. Hvis du ikke vet hva plystretoner (eller «whistle tones») er, så vet du det etter å ha sett videoen forresten!

Redigert: Her er linken til videoen med Lea Pearson, for de som er interessert: https://www.facebook.com/lea.pearson1/videos/vb.811123737/10156275202288738/?type=3

Lukk nesa mens du spiller.

I løpet av mange år med høyere utdanning i musikkutøving og fløyte som hovedinstrument er ikke plystretoner nytt for meg på noen måte. Jeg har flere ganger fått høre at det er lurt å øve på såkalte «whistle tones» og så blåse «akkurat sånn» når du spiller «vanlig». Problemet for meg er at når man skal spille plystretoner må embouchuren være EKSTREMT avslappet, og jeg får ikke til å lage en konsentrert klang i instrumentet når jeg er så avslappet. Dermed har det virket helt irrelevant for meg. MEN, etter å ha sett videoen til G-n Egorkin skjønte jeg plutselig at det handler mest om å finne blåsevinkelen; finner du punktet hvor plystretonen klinger og blåser «vanlig» på dét punktet, vil fløyta (eller pikkolofløyta - funker likt på begge) låte på sitt beste.

Se videoen her:

Jeg anbefaler på det varmeste å gjøre Harmonics-øvelsene jeg skrev om i mitt forrige blogginnlegg i tillegg til alt dette (https://www.eirikflute.com/l/hoyden-har-du-kontroll/), og til slutt vil jeg dele et supert tips jeg fikk av fløyteprofessor Aldo Baerten da jeg studerte hos ham i Antwerpen, Belgia: 

Lukk nesa mens du spiller. Ellers kan det hende det er en lekkasje der og du søler luft som du ellers kan bruke til for eksempel å spille Faunen på én pust. ;-)

#tukutu #eirikflute


Kjærlighet,

Eirik