VIBRATO - ikke vær en kanin!

18.02.2021

Vi fløytister er forelsket i vår egen klang, ass! Vi er ganske selvopptatte der vi vibrerer i vei og gjør alt vi kan for å forskjønne hver detalj. Det skal jeg være den første til å innrømme. Men blir det alltid bedre av å tilsette en toppet spiseskje med sukker i alt vi gjør? Her kommer noen tanker.

Er det noe vi fløytister ser opp til så er det en dyp, vakker fløyteklang med sjel og uttrykk. Og vibrato da. Som vi elsker vibrato ... Langsom vibrato og rask vibrato, vibrato med store utslag og vibrato med små utslag. Det kan være vibrato i kjernen av tonen og noen ganger kan hele tonen vibrere. Å vibrere er deilig. Som å male et akvarell av følelser, som å legge igjen en stor bit av seg selv i musikken. Vibratoen kan få tonen til å sukke eller gråte i sorg og den kan stå for sødme, eller bravur og glede. 

Klarinettister (=traktører av fløytas litt kjedelige og misunnelige venn, klarinetten) er ikke alltid like begeistret for fløytevibrato. 

Klarinettister (= traktører av fløytas litt kjedelige og misunnelige venn, klarinetten) er ikke alltid like begeistret for fløytevibrato. Noen ganger av sjalusi, siden vibrato på klassisk klarinett nærmest er et tabu (og i hvert fall kontroversielt skal man tro sikre kilder jeg har snakket med), men andre ganger med god grunn. Det er nemlig ikke sånn at vibrato alltid passer eller at det teknisk sett nødvendigvis utføres på en god eller vakker måte.

For mange er det rett og slett en vane å skru på "vibratobryteren". En del har grodd så fast i én type klang at vibratoen bare er der, nesten uten muligheter til å slå den av. Og selv om vibratobruk helt klart er knyttet til subjektive preferanser hva angår type, mengde, musikksjanger osv., så er det noen DOs and DON'Ts jeg gjerne vil belyse. Ting som det kan være greit å vite om hvis du vil få mest mulig ut av vibratoen din og hvis du har lyst til å være en god medmusikant når du spiller med andre. For hva er effekten vibrato god for egentlig, og hva slags funksjon har det å vibrere?

Når du vibrerer så går du ut av kamuflasje og roper «Hei! Se på meg!» 

Oppmerksomheten til oss mennesker tiltrekkes veldig av bevegelse. Professor Lars Asbjørnsen tegnet et fint bilde i løpet av en time jeg tok av ham for ikke lenge siden (Fritt gjengitt av meg): Se for deg et stort og bredt landskap. Det er vindstille og urørlig. Et eller annet sted et godt stykke unna sitter det en liten kanin som på grunn av sin perfekte kamuflasje er umulig å få øye på. Umerkelig. Usynlig. Helt til den beveger på seg! I samme sekund som den tar noen byks har øyet ditt oppfattet den og du har blitt bevisst på at den er der.

Og hva er vel vibrato om ikke bevegelse?! Når du vibrerer så går du ut av kamuflasje og roper «Hei! Se på meg!» Du søker i praksis ekstra oppmerksomhet til tonen eller tonene du vibrerer på, rett og slett ved å skille deg ut fra omgivelsene. Dette kan være svært heldig når du treffer spiker'n på huet, og potensielt mindre heldig hvis du ikke er litt smart i dine valg.

å være en god musiker burde være viktigere for deg enn å være god fløytist.

«Se på meg, se på meg! Yeeaaaah!! Jeg spiller KVINTEN i akkorden i akkompagnementet ...Sjekk det ut! Hør på meg!!»

... er det sikkert ingen som bevisst tenker, men dumt kan det faktisk høres ut noen ganger, når noen litt tankeløst finner på at de skal elske klangen sin til feil tid og sted i musikken. Alle komponenter i et musikkstykke er selvfølgelig viktige for stykket i sin helhet, men kan vi ikke være enig i at elementer som ikke er ment å være i forgrunnen av et lydbilde kanskje ikke trenger å ristes på så veldig?

«Se på meg, jeg er den flinkeste andrefløytisten i denne gruppa så jeg deiger til med feit vibrato i denne soli'en slik at alle kan høre at jeg er best og faktisk burde spilt førstestemmen og alle fløytesoloene!»

... er et eksempel på en tankegang en del ambisiøse, unge fløytister har. Du kjenner sikkert typen. De har jo saktens skjønt et eller annet hva fløytespill angår og funnet utløp for et indre uttrykksbehov. Og nå skal de VISE deg hva de kan! Dette er i utgangspunktet flotte egenskaper som man ikke skal kimse av, men på en korttenkt og umoden måte setter det en selv og egoet ens foran musikken, hvilket er litt synd spesielt når man spiller sammen med andre. Det er rett og slett ukollegialt selv om det kanskje ikke var ment sånn, og prinsipielt sett burde ikke din kunnskap om å spille fløyte på noe tidspunkt trumfe din kunnskap om å være musiker; å være en god musiker burde være viktigere for deg enn å være god fløytist. Og alt til sin tid. En god gruppeklang handler ikke om å gjemme seg, men om å bli ett med gruppa.

et lite "glimt i øyet" i klangen er innafor fra tid til annen

Så la oss stadfeste med en gang at når man spiller med andre i en gruppe så er det beste som regel å holde vibreringen på et minimum (Bittelitt er faktisk lov, det ligger i instrumentets natur, men ikke en konstant og statisk «wawawa» på alle toner). Spiller du en tone i en akkord er din musikalske oppgave som oftest å blande klangen din med de andres - vibrato kommer til å gi deg motsatt effekt og gjøre at du skiller deg ut.

Spiller du dog den lyseste tonen i akkorden, altså du ligger alene på toppen, kan du i visse tilfeller tillate deg et lite hint av vibrering. Min gamle professor på NMH, Torkil Bye refererte til dette som «sjarmvibrato», og det synes jeg at er et nydelig ord som alle flinke fløytister burde ha som en del av sitt fagvokabular: et lite "glimt i øyet" i klangen er innafor fra tid til annen. 

Men vibrato er i hovedsak et solistisk virkemiddel på fløyte. Brukes det med kløkt kan det være en bidragende faktor til at publikum får ståpels på ryggen og tårer i øyekroken. Det kan myke opp og det kan skape spenning, alt ettersom hvordan det tilføres. 

Og apropos hvordan ... jeg har så langt skrevet mest om NÅR og HVOR, så la oss snakke litt om HVORDAN. For hvordan lager vi egentlig vibrato?

man kan ikke "løse intonasjonsproblemer ved å bare vibrere litt". Det er bullshit

Man tenker gjerne på vibrato som bølger, og bølgetopp og bølgedal som variasjoner av pitchen. Dvs. at intonasjonen er høyere på toppen av bølgen og lavere på bunnen. På strengeinstrumenter er det jo sånn. Men på en fløyte er det ikke å bende pitchen opp og ned som er riktig approach. Riktig tilnærming for å få den deilige vibratoen du alltid har drømt om er å lage variasjoner i dynamikken: bølgetoppen er sterkere enn bølgedalen! Plutselige, pulserende innslag av noe litt sterkere (Om det oppstår litt variasjoner i pitch som konsekvens av at vi blir litt høyere når vi spiller sterkere så er nå det ..., men målet kan godt være at vi holder oss i pitch). Så la oss en gang for alle legge en velkjent myte død: Nei, man kan ikke "løse intonasjonsproblemer ved å bare vibrere litt". Det er bullshit, og om det ikke gjør det verre, så hjelper det i hvert fall ingenting. Ferdig snakka! Kommer en dirigent og påstår dét så har hen ikke peiling på hva hen snakker om.

En annen myte noen påstår er at vibrato lages med magen, og noen underviser faktisk vibrato som «magestøt» fra mellomgulvet. Til det har jeg én ting å si: SLUTT! Det er feil. En GIGAmisforståelse. Vibratoen lages ikke i eller av magen, og faktisk så er diafragma/mellomgulvet en ufrivillig muskel som du har null kontroll over. Den kan brukes til vibrato like mye som du bevisst kan kontrollere at hjertet ditt skal pumpe raskere eller langsommere. Like mye som du kan få nyrene dine til å spille bordtennis eller levera di til å vanne plantene dine mens du er på ferie. Samme hvem som sier det, samme hvor berømte de er og hvor fantastisk de spiller: du kan ikke bevisst kontrollere diafragma, og det, min gode fløytevenn, kan du google skiten utav hvis du ikke tar mitt ord for det. Anatomi er anatomi. La oss ikke lære bort noe som rett og slett er feil. 

Jeg mener man utelukkende skaper problemer med anspenthet ved å oppfordre til bruk av muskler som ikke har noen funksjon når det kommer til en gitt greie. Og anspent vibrato er fy-fy-fyyyyyyysj!


Spenner du kroppen fortvilt kan du dessverre legge deg til noe vi kaller «kaninvibrato» eller «geitevibrato». Du har sikkert hørt enkelte fløytister hvor vibratoen fremstår mer som breking enn ja ... vibrato 🤷🏻‍♂️. Da sitter gjerne vibratoen litt langt oppe i tonen og uttrykket fremstår nervøst og anstrengt. Dette er en uvane som kan være ganske vanskelig å rette opp i når skaden først har skjedd. Men fortvil ei hvis du kjenner deg igjen i beskrivelsen, for hvis du smører deg med litt tålmodighet, er nøye og jobber målrettet så har jeg stor tro på at det går an å løse det meste.

Her kommer mine beste vibratotips i form av noen øvelser: 

Grunnøvelse, forberedelse til vibratoøvelser.
Grunnøvelse, forberedelse til vibratoøvelser.

Siden vibrato på fløyte er variasjoner mellom sterkt og svakt på en sammenhengende tone, helst innen for samme pitch, er det supert å øve på nettopp dét. Men saaaakte og kontrollert, hør! Viktig viktig!

Sett metronomen din på BPM(Beats Per Minute)=60 og gjør disse små øvelsene nøye: pass på at pitchen er lik i både p og f og at decrescendo er like fin som crescendo. Det er kanskje ikke den mest actionfylte øveaktiviteten dette her, men har du råka utfor å pådra deg kaninvibrato er dette et viktig punkt og den beste medisin. Har du ikke kaninvibrato er dette likevel en super check-up som du ikke skal hoppe over - uvaner kan komme snikende! Øv inn god kontroll på sterkt og svakt innenfor samme pitch, til du kan spille øvelsen over på en smud og uanstrengt måte.

En god klang er en fleksibel klang og det samme gjelder god vibrato. En annen stor fallgruve enn den anstrengte kaninvibben er å spille statisk. Statisk blir kjedelig etter tre sekunder: det du ga av liv til klangen blir like fort klangens død hvis du ikke varierer (Ingen vil høres ut som en støvsuger eller vifta på en laptop som har gått varm!). Og det mest effektive middel vi har for å variere vibratoen er tempoet.

La metronomen tikke og gå på BPM=60 og prøv deg på disse:

Hver takt representerer en tone på fire slag, og din oppgave er å spille den utskrevne rytmen ved hjelp av vibrato. Behersker du disse uanstrengt har du verktøykassa di full av muligheter. Dét er et helt innafor mål å jobbe mot for hvem som helst! At jeg har skrevet dette på en H er helt tilfeldig. Øv dette på alle mulige toner, fra de laveste lave til de høyeste høye.


Og nå skal jeg vise deg en innmari kul måte du kan bruke disse enkle variasjonene til å fargelegge en hvilken som helst vakker melodi på. La oss bruke en snutt fra Griegs Morgenstemning som forsøkskanin: 

Øv på denne lille snutten UTEN vibrato først. Pass på at du har lik klang på alle noter og at intonasjonen er bra: Obs! Lett å bli lav på G'en og høy på C og D! Klarer du hele på en pust? Flott! Du er knallflink!

Når det låter fint og du kan si deg relativt fornøyd vil jeg at du skal la deg inspirere av øvelsen over og ta den med deg inn i Morgenstemning. Vi driter nå i taktarten og rytmen til Morgestemning, lar metronomen tikke på BPM=60 og øver to vibratopulseringer per slag, slik: 

Ta gjerne med dynamikk, pust når du trenger.

Når du er fornøyd går du videre og øver tre pulseringer på hver tone:

Deretter fire, fem, seks og syv:

Når du har jobbet på denne måten gjennom en melodi blir det lettere enn du skulle trodd å variere vibratoen din! Kanskje ser det endelige resultatet slik ut?

Eller kanskje blir det helt annerledes! Bare fantasien setter grenser og det er du som holder penselen!

Du! Til slutt et lite eksperiment. Knappene her sender deg til to ekstremt forskjellige versjoner av Preludium til En Fauns Ettermiddag av Claude Debussy på Spotify. Lytt til åpningene! 

Hvilken interpretasjon synes DU var mest smakfull? Hvilken av de to fløytistene lar du deg inspirere av?


#tukutu #flute

Kjærlighet,

Eirik